I forbindelse med 125 års jubileet ble det laget en liten dokumentarfilm om Grans Bryggeri. Her kan du høre familien Gran fortelle om viktige epoker i bryggeriets historie.

DE FØRSTE ÅRENE (1899-1949)

Før det hele startet.

Det skulle ta mer enn tyve år fra noen kom med ideen om et bryggeri i Sandefjord til bedriften ble etablert.

I 1877 skrev daværende redaktør Boetius i Sandefjords Tidende følgende: «Sandefjords befolkning drikker, og de drik­ker mye. Øl for tolvhundre kroner passerer gjennom byens struper hver uke». Dette var ny­heter som vakte oppsikt på den tiden, og redaktøren kostet på seg det ironiske spørsmålet. Har vi råd til dette?». Etter denne forsiktige moralisering over byens løsslupne holdning til øl og alkohol, la han til: «Men når byens befolkning drikker øl for 60.000 kroner i året, så la i hvert fall pengene bli i byen»

Dette satte fart i en komite som begynte å ut­rede mulighetene for å etablere et bryggeri i Sandefjord. Sentralt i dette arbeidet var glass­mester Andersen, apoteker Bruun, Ludvig Lar­sen og gårdeier Jørgen Martin Osmundsen. Detaljerte planer om et bryggeri ble lagt, men det viste seg vanskelig å få reist den nødven­dige kapital, og dermed ble ideen skrinlagt noen år.

Dette var et av flere forsøk på å skaffe byen annen industri enn skipsfart- og seilskuteindustri. Gårdeier Jørgen Martin Osmundsen slapp imidlertid ikke håpet om å få etablert et lokalt bryggeri, og den 13 april 1899 lyktes han sammen med noen av byens kapital­sterke innbyggere og få grunnlagt Sandefjord Bryggeri og Mineralvandfabrik A/S. Det ble utstedet 320 aksjer pålydende kr 500,-. En sam­let aksjekapital på kr 160.000,-. Det første styret besto av skipsreder Anton Fredrik Klaveness d.y, over­rettssakfører Peder Bogen, banksjef Lars Klavenes, A.J. Freberg og gårdeier Jørgen Martin Osmundsen.

Kjølelagring med is fra Brydedammen og egen kilde.

Bryggeriets plassering i Grønli (innerst i fjorden) var sentral for driften: Her var det vann fra egen kilde, og isblokker fra Bryde dammen ble saget ut og slept ned til fabrik­ken på egen renne. Disse ble brukt til å legge rundt lagerkjelleren for å lagre ølet kjølig. Man lagret ølet på store eikefat på to til trehundre liter, og var avhengig av isen helt til man fikk de første kjøleanleggene. Driften av bryggeriet bestod av minimalt med utstyr og mye tungt fysisk arbeid. Bryggerihestene stampet avgårde med varer som ble tatt vel imot av byens kjøpmenn. Omsetningen var til å leve med etter datidens målestokk, men bedriften var ingen gullgruve. I 1903 ble bestyrer Reidar Due avløst av P. Bugge Bull, og under hans ledelse utviklet bryggeriet seg til å bli en lønnsom bedrift.  I 1906 omsatte bryggeriet for kr. 46.000.-. Dette var en betydelig sum på den tiden. På den tiden arbeidet man fra kl. 06.00 til k1. 18.00 6 dager i uka, men ofte måtte man arbeide både til kl. 22.00 og kI. 23.00 før man kunne gå hjem. I 1904 tjente en bryggeriarbeider 15 øre pr. time, og for overtid var det 2 øre ekstra pr. time.

Redningsskøyta 1 og 2

Bryggerihestene hadde en sentral rolle i bedriften. Fra grytidlig morgen ble de spent for, fullastet med skum­mende drikke, og med kurs for distriktets kjøpmenn.

Det var to hestevogner på Sandefjords Bryggeri, og de fikk tilnavnet «Redningsskøitene» nr 1 og 2. Det het seg at disse landgående fartøyer hadde reddet flere menneskeliv enn noen andre. En liten overdri­velse, kanskje – men likevel sikkert et oppmuntrende syn for de tørste den gangen. Fører av Redningsskøite nr. 2″ var siden 1912 Antonius Lindstrøm.  Hans kol­lega, Carl Lorentzen, ble ansatt ved bryggeriet i 1916. De var begge et populært innslag i bybildet helt frem til begynnelsen av 50-årene da alle varer ble trans­portert med lastebil.

Guttorm Gran (de.)

Familien Gran kommer fra Gran Gård i Andebu. Men Guttorm Gran (f. 1861) var ikke interessert i gårdsdrift. Han flyttet til Sandefjord i1880, og bare 19 år gammel, etablerte Guttorm Gran en kolonialforretning på torvet byen, sammen med sin kone Ingeborg. Den lille butikken, kalt Guttorm Grann Kolonial og Vinforretning, lå sentralt til på torvet, med familien boende i annen etasje.

Den første forretningen brant ned i den store bybranne i 1900. Butikken og familien flyttet til Torget 1.

Her solgte de også øl, noe som førte til en god avtale med Sandefjord Bryggeri og Mineralvannfabrikk da det åpnet i 1899. Guttorm ble raskt venn med disponent Peter Bugge Bull fra bryggeriet, og ting gikk strålende – helt til tragedien rammet.

Guttorm Gran døde i ung alder, han rakk bare å bli 51 år og etterlot Ingeborg alene med syv barn. Den yngste datteren, Eva, var bare noen måneder gammel, men hun skulle senere bli et vitne til bryggeriets utvikling gjennom hele 1900-tallet. Guttorm Gran (f. 1908), var 4 år når faren med samme navn døde.

Den første utfordringen – Kjøpmann Guttorm Grann dør ung.

Guttorm Gran Sr. var bare fire år gammel da faren døde. Oppvokst i en tøff tid, med en mor som kjempet for å forsørge familien, ble Guttorm Sr. reddet av kontaktene faren hadde bygget opp. Ingeborg tok kontakt med Peter Bugge Bull igjen i 1923, og han skaffet sønnen jobb på Sandefjord Bryggeri som 15-åring. Dette ble starten på Guttorms reise mot å bli bryggerimester, en vei som førte ham til København for utdanning og senere til Bodø Aktiebryggeri hvor Guttorm Sr. møtte sin kone.

Men det var tilbake i Sandefjord at Guttorm Sr. virkelig satte spor. For i 1938 takket han for seg i Bodø Aktiebryggeri for å starte sin egen gjærfabrikk i Larvik. Men dette varte ikke lenge. For i 1944 avviklet han sin forretning i Larvik, og overtok som bryggerimester på Sandefjord Bryggeri. På det tidspunktet var bryggeriet i dyp krise etter krigen. Med en nedslitt fabrikk, mangel på råvarer og et usikkert marked, var bryggeriet nær konkurs. Men Guttorm var en optimist og klarte i 1949 å kjøpe opp alle aksjene til bryggeriet, noe som sikret Gran-familiens kontroll over bedriften.

Bryggeribransjen i Norge var på 60-tallet preget av harde reguleringer og konkurranse mellom store, etablerte bryggerier. Bryggeriene i Oslo presset stadig på for å dominere markedet, og mange mindre bryggerier i Vestfold ga etter for dette presset. Men Guttorm Gran Sr. nektet å gi seg uten kamp. Han visste at hvis Grans skulle overleve, måtte han gjøre noe drastisk.

Dette var et grep som ingen andre bryggerier hadde våget å gjøre, og det fikk umiddelbart stor oppmerksomhet. Mediene kastet seg over historien, og plutselig ville alle ha Grans øl. Etterspørselen eksploderte, og bryggeriet solgte mer enn de noen gang hadde gjort før. Men dette skapte også problemer – Grans klarte rett og slett ikke å produsere nok øl til å møte etterspørselen.

Grans’ suksess med prisreduksjonene gikk ikke ubemerket hen, og den etablerte bryggeri-eliten likte ikke at en liten aktør som Grans utfordret deres forretningsmodell. Bryggeriforeningen, som hadde kontroll over både prissetting og markedsområder, krevde at alle bryggerier skulle følge deres regler – men Guttorm Gran Sr. ville ikke bøye seg for presset. Han brøt ut av foreningen og satset på sine egne utsalgssteder.

Dette var et dristig trekk, men det skulle vise seg å være et smart valg. Ved å operere utenfor foreningens regler, kunne Grans tilby enda lavere priser og nå flere kunder. De åpnet nye utsalgssteder over hele landet, fra Stavanger til Oslo, og det lille bryggeriet fra Sandefjord ble plutselig en nasjonal aktør. Dette var første gang et bryggeri hadde utfordret den etablerte bryggeriforeningen på denne måten, og det førte til et voldsomt press fra både konkurrenter og myndigheter.

Tilslutt grep myndighetene inn. De mente at lave ølpriser ville føre til økt alkoholforbruk, og forsøkte derfor å hindre Grans i å utvide sin virksomhet. Lokalpolitikerne nektet å gi bevillinger til nye utsalgssteder, og konkurrerende bryggerier tilbød bedre lønn og vilkår til Grans sjåfører for å lokke dem bort. Myndighetene og konkurrentene ville se Grans Bryggeri AS slå konkurs.

Men det virket ikke, for Gran fortsatte å selge billig øl fra egne fabrikker, og måtte til slutt importere øl fra Faxe Bryggeri i Danmark for å møte etterspørselen.

Bryggeriforeningen, ledet av Fredrik Ramm, protesterte kraftig mot Grans planer om å importere øl fra Danmark. De hevdet at dette ville skape store sosiale problemer og hardere konkurranse, noe de mente myndighetene måtte stoppe. Gran avviste disse påstandene som patetiske og pinlige, og påpekte at importen var i tråd med Frihandelsavtalen.

Med pressen tilstede. Sammen med hundrevis av mennesker med bøtter for å fylle på med øl. Ble det kaotiske scener. Til slutt ga Vinmonopolet grønt lys, og Gran vant første runde mot myndighetene og Bryggeriforeningen.

Men selv om Grans ble presset fra flere kanter, ga de aldri opp. I stedet for å kaste inn håndkleet, brukte de situasjonen til sin fordel. De solgte øl direkte fra samlebåndet på bryggeriet til veldig lave priser, og oppmerksomheten fra media bidro til å øke salget ytterligere. Det lille bryggeriet fra Sandefjord hadde nå blitt en stor utfordring for de store aktørene i bransjen.

1980-tallet – Generasjonsskiftet

I 1981 ble det tid for et generasjonsskifte i Grans Bryggeri. Guttorm Gran Jr. tok over som leder av bryggeriet etter sin far. Som sin far før ham, hadde Guttorm Jr. utdannet seg til bryggerimester ved Københavns bryggeriskole og hadde gjennom flere år jobbet seg opp i bedriften. Guttorm Jr. kom inn i en tid hvor konkurransen var hardere enn noen gang, og presset fra de store bryggeriene hadde ikke minket. Men han hadde arvet familiens ukuelige vilje til å kjempe.

På 80-tallet fortsatte Guttorm Jr. å modernisere driften, men han holdt samtidig fast ved farens verdier: lave priser, kvalitet og lokal tilhørighet. Bryggeriet begynte å satse på en større produktportefølje, inkludert mineralvann og brus, og Grans ble kjent for sitt rimelige, men velsmakende øl. Selv om konkurransen var tøff, og mange andre småbryggerier forsvant, klarte Grans å holde hodet over vannet.

På 90-tallet møtte Grans nye økonomiske utfordringer. Økende konkurranse fra utenlandske Pepsi Cola, kombinert med høyere driftskostnader, førte til at bryggeriet slet med å opprettholde lønnsomheten. For å sikre fremtiden inngikk Grans i 1995 en strategisk allianse med Rema 1000. Denne avtalen åpnet nye dører for bryggeriet og gjorde det mulig for dem å nå et bredere publikum via dagligvarekjeden.

Samarbeidet med Rema 1000 ble en viktig milepæl for Grans. Med tilgang til Rema 1000 sitt distribusjonsnettverk fikk bryggeriet stabilitet og kunne fortsette å konkurrere i markedet med sine lave priser og høye kvalitet. Likevel måtte Grans ofre noe – flere av deres egne utsalgssteder ble lagt ned, og bryggeriet måtte tilpasse seg den nye virkeligheten.

I dag er Grans kjent for sitt store utvalg av øl, brus og mineralvann, og bryggeriet har en solid plass i det norske markedet. Med sin historie som et familieeid bryggeri, som har kjempet mot de største aktørene i bransjen, har Grans vist at utholdenhet og innovasjon kan føre til suksess. Tredje generasjon av familien Gran, med Morten og Edvard Gran i spissen, leder nå bryggeriet og har ambisjoner om å videreutvikle Grans til nye høyder.

Inn i det nye årtusenet fortsatte Grans å styrke sin posisjon i det norske markedet. I 1999-2000 ble 50 % av bryggeriet kjøpt opp av konsernet «Treschow Fritzøe AS», noe som ytterligere stabiliserte den økonomiske situasjonen. Grans fortsatte å være en utfordrer i bryggeribransjen, og selv om de ikke lenger hadde egne utsalgssteder, ble produktene deres solgt i alle Rema 1000-butikkene i Norge.